Klokken er åtte om morgenen og jeg sitter i utkanten av et lite, grønt skoghold i det sentrale østlandsområdet. August går mot slutten, men været er fortsatt behagelig mildt, ja det er nesten litt for varmt der jeg sitter. Augustsolen har begynt å bite fra seg allerede. Solstrålene kjennes på kroppen og kamuflasjeklærne, selv om det fortsatt er ganske tidlig på dagen. Jeg svetter allerede, og er glad for at jeg har tatt med meg rikelig med vannflasker ut i felten. Nærmest overalt rundt meg ser jeg gyllne kornåkre som bare venter på å bli høstet - fields of gold. På vei ut til dueposten min har jeg trådt varsomt, beveget meg forsiktig fram i kanten av åkeren for ikke å ødelegge noe av bondens dyrebare korn. Slagregnet derimot, det har ikke vært like varsomt med åkeren som jeg, og mye av kornet er flatpresset av det kraftige regnværet som har herjet i området de siste dagene. Jeg tar fram min kamuflasjefargede termos og skjenker meg selv en kopp deilig, rykende varm kaffe. Fortsatt er det ganske stille rundt meg, selv om noen av ringduene allerede er på vingene. Jeg tenker at det var lurt av meg å prøve duejakt på Østlandet denne høsten. Etter å ha forsøkt å få tilgang til duejakt ved åker på Sørlandet i flere år uten å lykkes, etter å ha brukt hundrevis av kroner på annonser med overskriften "Duejakt søkes" i Agderposten, Lindesnes og Varden uten hell, kom jeg på idèen at det kanskje var smart å heller bruke disse hundrelappene på å reise østover for å jakte ringdue. Reise dit hvor de gyllne kornåkrene er store, vide og langstrakte, reise dit hvor bøndene og grunneierne er rause, joviale og frisinnede. Dra dit hvor man som duejeger ønskes velkommen!
Trekkjakt på høye ringduer
Siden kornet i området hvor jeg satt denne dagen ennå ikke var slått, måtte jeg denne gangen innstille meg på å skyte ringduene på trekk, som det heter, framfor over lokkeduer plassert på åkeren. Jeg plasserte likevel noen lokkeduer, omkring et dusin, i nærheten av meg for å tiltrekke duenes oppmerksomhet. Selv var jeg kledd i kamuflasjeklær fra topp til tå. På duejakt er kamuflasje avgjørende for å lykkes, og spesielt viktig er det å kamuflere den lyse huden i ansikt og på hender.
Klokken var ikke mange minutter over åtte før de første ringduene kom seilende inn over posten min. Den første ringdua gikk i bakken! Slik fortsatte det hele formiddagen. Duene kom over posten min, enten enkeltvis eller i små flokket, med 5,10,15 eller 20 minutters mellomrom gjennom hele formiddagen. Der jeg satt bak kamuflasjenettet, var jeg glad for at jeg hadde valgt å slepe med meg min 3,6 kilo tunge Beretta SV 10 Prevail nesten en kilometer fra veien og ut på jordene, for i denne situasjonen fungerte denne hagla som smør! I kombinasjon med patronen Melior Super GT 36 gram US7 - den beste patronen til høye ringduer som jeg til nå har prøvd, var denne hagla en vinner. Jeg er blant dem som mener at skuddholdet ved duejakt noen ganger kan strekkes over 40 meter, forutsatt at man kjenner våpenet sitt, samt patronen sin begrensning. Flere av duene jeg skjøt, og som var døde i luften, ble felt på mellom 40 og 50 meters hold. Jeg vil kanskje ikke anbefale denne skyteavstanden for nybegynnere, men med 36 grams high velocity blyhaglpatroner, trange choker, og en erfaren skytter bak hagla, går det fint. Jeg vil ikke skryte av skytingen min denne formiddagen, for det er en kjent sak at "hovmod står for fall". Men av de 16 høye ringduene jeg skjøt på under jakten, måtte hele 14 bite i støvet.
Kveldstrekk på stokkender
Etter at duejakten er over, pakker jeg sammen alt utstyret mitt i jaktsekken, setter meg i bilen og setter kursen mot Sætre Bruk. Det er duket for høstens første andejakt; kveldstrekk på stokkand i regi av Sætre Bruk. Sætre Bruk i Buskerud er en av de få gårdene i Norge som tilbyr andejakt for interesserte jegere. Vel fremme på gården informerer det hyggelige vertskapet, Erich og Linda Mathiesen, om at det denne kvelden vil bli avholt en retrieverprøve for jaktlabradorer i forbindelse med andejakten. Jeg hilser også på de andre seks, sju jegerne som skal være med på jakten. Jeg kjenner ikke navnene deres fra før, men kjenner igjen flere ansikter fra reportasjer i diverse norske jaktblader, samt fra mine utallige besøk på Villmarksmessen i april i årenes løp. Dette virker lovende, tenker jeg. Skal jeg jakte sammen med "proffen" i kveld?
Kvelden skal deles opp i to jakter: Først skal vi jakte villender på oppfløy fra de små viltvannene rundt Sætre Bruk. Deretter skal vi inn til et tjern i skogen og sitte på kveldstrekk etter villender som kommer inn fra havet. Den første jakten, oppfløysjakten, er spennende men vanskelig! Endene kommer over oss som små jagerfly, - høyt og fort! Det smeller en hel del skudd, men de fleste av stålhaglene havner nok godt bak endene. Likevel, 5-6 ender går faktisk i bakken i løpet av den første runden. Den andre runden derimot, selve hovedtrekket inne i skogen, blir imidlertid en ganske annen og heftig opplevelse for oss jegere. Allerede mens det fremdeles er ganske lyst, begynner små flokket med ender å ankomme tjernet. Alle postene er plassert på samme side av tjernet, slik at man trygt kan skyte rett fram, men ikke ned i vannet når endene lander. Det er tydeligvis enklere å skyte villender på "nedfløy" enn på "oppfløy", for den ene stokkanda etter den andre klasker i vannet, og det er til tider høy ildgivning når andeflokkene skal lande i tjernet.
For meg som er vant til korte kveldstrekk på ender fra jaktturer i Danmark, Sverige og Skottland, virker det som om dette kveldstrekket ingen ende vil ta! Småflokker med stokkender ankommer tjernet jevnt og trutt, og mange av disse havner med buken opp eller nebbet ned. Kveldstrekket er fantastisk, faktisk det beste jeg har opplevd i mitt lange jegerliv. Når det er så mørkt at det er lite vi kan se, blåses jakten tilslutt av. Nå er det retrieverne sin tur. Jaktlabradorene skal hente de felte endene opp fra vannet. Mange av hundene gjør en strålende jobb med å berge fangsten og 34 stokkender bli hentet opp fra vannet i nattens mulm og mørke. Dessuten forteller Erich at det er vanlig å finne 10% flere når det blir lyst neste dag. En av hundene gjør det så bra under jakten at den blir norsk jaktchampion denne kvelden.
Når jakten er over blir det gjort opp bål, og stemningsskaperen Linda byr oss på kaffe og skoleboller. Kaffen blir til og med servert i "ekte" kopper, ikke i pappkrus! For meg er dette en helt perfekt avslutning på en herlig dag på Østlandet! Jeg hadde nesten mistet troen. Var i ferd med å miste troen på om det var mulig å få tilgang til god andejakt og duejakt her "på berget". Det er ikke hver dag man feller rundt 20 fuglevilt. En gyllen dag på Østlandet i august 2016 gav meg troen på fuglejakt i Norge tilbake!
