Dette er fortellingen om mine to elghunder, Bamse og Storm, som jeg hadde ansvar for da jeg var barn og tenåring på 1980-tallet. Det vil si, de tilhørte jo hele familien, men det var liksom jeg som hadde ansvaret for det daglige stellet av dem, og for å gå turer med dem.
Vår første elghund, Bamse, kom til oss en tidlig vårdag i 1980. Jeg og min bror hadde lenge ønsket oss en hund, og jeg tror at min far nærmest kjøpte Bamse på impuls da han så en annonse i avisen Fedrelandsvennen. Selgeren, en finne som het Klami, skulle nemlig bare ha 1000 kroner for den lille valpen, og det var billig for en rasehund på den tiden. Det var med andre ord ganske så tilfeldig at det ble en elghund som vi endte opp med!
Men da Bamse kom i hus, ble han raskt en del av familien. Ja, han ble med oss både på båtturer og på reiser. På den tiden bodde vi helt innerst i Dalsveien på Justvik, nord for Kristiansand. Der var det lite folk og få hus tidlig på 80-tallet, så Bamse kunne nærmest boltre seg fritt i naturen.
Bamse eller «Bassen» som vi kalte ham, var en snill men samtidig litt skarp hund, en hund som ikke lot seg plukke på nesen. Han hadde sikkert kunnet bli en veldig god jakthund dersom han hadde fått sjansen til det, men slik skulle det dessverre ikke gå. Bamse døde i februar 1981, bare et år gammel. Han hadde nemlig fått en fæl sykdom som het Parvo, også kalt hundepest. En forferdelig sykdom som førte til dehydrering og blodig diarè.
Sorgen var stor da Bamse døde, og mye verre skulle det bli da min kjære morfar døde bare en uke senere. februar 1981 var med andre ord ingen lykkelig måned for vår familie.
Men det gikk ikke mange ukene før min bror og jeg fikk overtalt foreldrene våre til å kjøpe en ny elghund-valp. Sigmund Kylland i Vegusdal hadde et kull til salgs, og da vi kom opp dit, bestemte vi oss for å kjøpe den roligste og mest harmoniske hann-valpen i kullet. Han fikk navnet Storm, inspirert av boken Storjageren Storm av Arvid Nymoen.
Storm hadde et usedvanlig fint og mildt gemytt til elghund å være, ja han var så snill som dagen var lang, og hele familien ble raskt veldig glade i ham. Men han skulle også vise seg å være en god jeger.
Da Storm var rundt to år gammel fikk min far en telefon fra en arbeidskollega som het Jakob Hægeland. Han var med i et jaktlag ved Stallemo nord for Kristiansand. En jeger hadde skutt på en elg, men elgen hadde løpt videre etter skuddet. Jeg husker at Jakob Hægeland hentet meg og Storm i bilen sin, og at vi kjørte opp til skuddplassen. Storm ble satt på blodsporet og ledet oss rett til elgen, som jo ikke hadde løpt så veldig mange hundre meterne før den hadde falt om. Dette var Storm sitt aller første møte med en elg, men det skulle ikke bli det siste. Året etter fikk jeg lov til å bli med som driver for dette jaktlaget, med Storm som bandhund.
Et år senere fikk Storm bli med på elgjakt i flere uker sammen med en av min mors arbeidskolleger, en mann som het Gimle. Siden jeg gikk på ungdomskolen på den tiden, kunne jeg dessverre ikke være med på jakten, så Storm måtte dra helt alene. Jakten var vest for Moisund, rett sør for Evje. Her fikk Storm prøve seg som løshund. Det ble felt flere elger for Storm i løpet av disse to ukene, også av tyske gjestejegere som deltok på jakten.
Inspirert av denne suksessen meldte jeg Storm på en jaktprøve i Gjerstad samme høst, men det gikk ikke like bra. Storm forsvant så snart vi hadde sluppet ham, og verken jeg eller dommeren, Halvor Strandene fra Borøy, så noe mer til ham i løpet av den dagen. Men da kvelden kom, dukket Storm heldigvis opp med bilen slik at vi kunne kjøre hjem igjen til Kristiansand. Det ble 0 premie til Storm på jaktprøven, noe jeg ikke protesterte på!
Storm var en usedvanlig pen elghund. Allerede som unghund vant han 1. premie i unghund klassen på en jakthund utstilling i Gjerstad med Rolf Frostad som dommer. Noen år senere vant han hele gruppe A- spisshunder, på en stor hundeutstilling i Skien og han ble med i «Best in show» finalen. Men fordi han aldri tok jaktprøven ble han aldri noen utstillingschampion, selv om han nok kunne ha blitt det.
Mot slutten av 80-tallet ble Storm mere utilpass. Vi hadde flyttet fra jordene og skogene på Justvik til Lund, som jo var en urban og tettbygd bydel. Storm gjødde mye og han var til stor sjenanse for alle naboene. Derfor måtte han dessverre avlives.
Den siste turen med Storm gikk fra Grovann og opp skaret til Havsåsen. Jeg glemmer aldri denne siste turen, og hvor glad Storm var over å få være ute i naturen. 35 år senere er det er fortsatt savn og vemod jeg kjenner på, når jeg går på akkurat denne stien.
Comments