Vi var kommet over halvveis i september allerede, og jeg hadde ennå ikke fått vært en tur på fjellet, men den 18. september var det endelig duket for årets første støkkjakt i Setesdal vesthei. Jeg kjørte fra Kristiansand mellom seks og halv sju på morgenen, og det tok ikke lange tiden før jeg skjønte at dette kom til å bli en uvanlig fin dag, ja rett og slett en drømmedag i fjellet. Det var lite vind og full sol, som om sommeren hadde gjort et «comeback» denne dagen.
Litt over klokken 9 var jeg i terrenget, og allerede da var det så varmt at jeg måtte vrenge av meg genseren å jakte i bare t-skjorta. På ryggen hadde jeg Chevalier sin sekk Grouse, en utrolig kjekk liten sekk for en slik dagstur som dette. Sekken har bare én skulderreim, men det merker man ikke, fordi det meste av vekten bæres på hoftene.
For de lange turene i fjellet velger jeg som oftest kaliber 20, og på denne turen hadde jeg med meg min Beretta silver pigeon 3 med sylinder og ½ choke i løpene. Og siden det primært var et orrfuglterreng jeg jaktet i, valgte jeg å ta med meg vismut patroner med haglstørrelse nr. 4 denne dagen. Jeg jaktet i oppoverbakke frem til omtrent midt på dagen. Det var blikk stille og sol, men jeg hverken så eller hørte noe fugl. Kanskje er det rett og slett så varmt at fuglen sitter og gjemmer seg lenger nede i terrenget, tenkte jeg. Likevel var det så nydelig på fjellet denne dagen at jeg tenkte at turen var så absolutt verdt det, selv om jeg ikke skulle få noen fangst. For min del har nemlig naturopplevelsen og den gode treningen som man får ved å gå i fjellet, alltid vært en like viktig del av turen som det å felle fugl, selv om det sistnevnte jo er selve prikken over i-en.
Ved et vakkert stille vann litt oppe i høyden satt jeg meg ned for å spise lunsj. Solen varmet godt og føttene fikk endelig litt fri fra jaktstøvlene. Jeg hadde med meg Cola Zero, selvsmurte rundstykker, kvikk lunsj og et par boller fra bensinstasjonen på Rysstad. Mens jeg satt der og koste meg i solsteiken så tok jeg opp mobiltelefonen og gikk inn på bibel appen. Jeg slo opp Salme 50 hvor det står «For meg tilhører alle dyr i skogen, dyrene på fjellene i tusentall. Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og alt som rører seg på marken, er mitt (vers 10-11)». «Kan du unnvære en av fjellets fugler?» spurte jeg.
Etter lunsj fortsatte jeg å tråle gjennom terrenget på jakt etter fugl, men jeg tok en del pauser underveis, for jeg er ikke lenger så sterk som det jeg var for 20 år siden. Ettermiddagen kom, og temperaturen var fortsatt 20 pluss, og det var fremdeles vindstille. Ennå hadde jeg hverken sett eller hørt noe vilt, og det vakre terrenget virket nærmest helt dødt. Rundt klokken 4 bestemte jeg meg derfor for å begynne nedstigningen fra fjellet, og omtrent en halvtime senere kom jeg til ei lita myr. Plutselig letter det en orrfugl omkring 40 meter foran meg. Hagla går til skulderen, men fordi holdet er for langt så holder jeg igjen skuddet. Langsomt beveger jeg meg mot den store steinen hvor orrfuglen satt, for jeg vet jo av erfaring at i september så er en orrfugl sjeldent alene. Jeg passerer steinen, og det er da det plutselig skjer: en ung orrhane letter rett bak meg på høyre side, bare rundt 10 meter fra meg. Automatisk går hagla til skulderen, jeg svinger gjennom fuglen og setter skuddet rett foran nebbet. Fuglen er død i skuddet og jeg kan endelig juble. Ja, det blir litt «Dancing in September», en aldri så liten seiersdans der ute på myra!
På vei til bilen ser jeg ytterligere to orrfugler. Men disse letter på omtrent 100 meters hold, og når jeg omsider kommer frem til der hvor de satt, så finnes det ingen «gjenliggere», men spennende var det!
Comments